Dess mer fett middagen inneholdt, dess bedre var den, magre og sunne produkter fjernet jo all den gode smaken. Ingen husmor med respekt for seg selv ville finne på å ødelegge dagens hovedmåltid på den måten. Etterpå skulle vi kose oss med en god dessert, bestående minst 1 av følgende ingredienser: sjokolade, vaniljesaus eller fløte.
Senere på dagen var det en selvfølge med kaffe og noe "attåt". Nå skulle vi endelig sitte ned, slappe av og riktig kose oss.
Ble jeg levert en tidlig kald morgen før barnehagetid, sørget mormor for at nå måtte vi få varmen i oss med varm kakao og sjokolade. Det var koselig. Hadde vi snublet og fått et skrubbsår, ble det omhyggelig renset imens snørr og tårer blandet seg inn brusglasset vi fikk eller sjokoladebiten. Trøst og kos, ingenting slår det.
Kose oss gjorde vi også lørdager og søndager. Da skulle det koses ekstra mye for det var jo helg. Endelig var det tid til å lage en bedre middag. Vi barna ventet i spenning til vi skulle bli kjørt ned til kiosken for å fylle våre godteposer med lørdagssnop og kjøpe med chips og brus. Viss vi var riktig heldige fikk vi også en liten pommes frites, det var jo helg så det var lov å kose seg.
Kosen strekkte seg videre inn på søndagen, med overdådige søndagsmiddager hvor selv Smørbukk ville bli rent missunlig av fettranden i gryten. Så var det familebesøk med kaffe og kaker i alle fasonger og størrelser. Vi barna ble nærmest tatt i avhør av gamle døende tanter, som triumferende og rallende konstantere at vi ikke fikk i oss nok fettholdig mat, samtidig som de puttet inn sjokolade og lefsebiter i våre gapende munner. Nei ingenting er som en ordentlig koselig familiesammenkomst.
Kosen har fortsatt i sin vanlige tilstedeværelse, og det var en selvfølge at det også skulle være slik den dagen jeg siftet egen familie. Hver dag har vært en eneste lang kos.
Realitycheck!
Ute for ukens storhandel gikk jeg forbi en liten konkurranse fra Elixia. Vinn gratis trening i 1 år. Var bare å fylle ut navn og telefonnr. Joda, jeg visste jo at jeg hadde et par kilo for mye, og jeg hadde jo tenkt å begynne å trene. Hvorfor ikke melde seg på i konkurransen. Etter noen uker og midt i kaffekosen ringer en hyggelig dame fra Elixia. Riktignok hadde jeg ikke vunnet i konkurransen men jeg kunne få en omvisning på senteret om jeg ville. Med munnen full av kake takket jeg ja, og tenkte at jeg kom nok til å avlyse hele omvisningen. Omvisningsdagen kom og jeg glemte helt å avlyse opplegget. Høfflig stillte jeg opp og ble vist rundt på senteret. I det øyeblikket skammet jeg meg så inderlig. Her var det folk i alle aldre, fasong og størrelser, som flittig drev seg selv så svetten skvatt. Det endte med innmeldelse i treningssenteret og time med personlig trener ble satt opp.
2 dager senere var jeg tilbake, nærmere bestemt 7. april 2011. Hadde funnet frem joggebuksen og noen gamle slitne joggesko som antakelig ble kjøpt for 12 år siden i et psykotisk øyeblikk og tanke om mosjonering. Utvendig fremsto jeg som rolig, innvendig skalv jeg som et aspeløv. Følte alt var feil. Feil klær, feil sko, feil hårfasong, feil kroppsfasong, feil dag, feil år, stort sett var alt bare feil. men nå kom da treneren gående, så det var for sent å hoppe av dette toget.
Min personlige trener så ut som han hadde blitt født med joggesko og vekter i hånden. Han har nok ikke opplevd mye kos han der, tenkte jeg i mitt stille sinn og lot tankene vandre tilbake til lykkelige tider med kremkaker og brus. Jeg ble brått revet tilbake da han annonserte lykkelig at i dag var en ny dag, og den skulle vi starte med å løpe Coopertesten, slik han kunne kartlegge min fysiske form. Engstelig skikket jeg meg rundt i lokalet, de måtte vel ha en hjertestarter slengende et sted, for nå skulle jeg dø.
Etter 12 minutters rask vagging og kravling på tredemøllen, kunne jeg konstantere at jeg fremdeles hadde puls, men følte meg likevel død. 1200 meter var resultatet på testen. Jeg hadde virkelig gitt jernet.
.
Jeg ble tatt med inn på et samtalerom, slik at vi kunne kartlegge min nåværende situasjon og hva jeg ønsket fremover med treningen.
Av med skoa og sokkene, her skulle det veies. Særdeles motvillig gikk jeg opp på vekten, og ba en stille bønn om at noen høyere herrer måtte ha miskunn med meg. Jeg sto på vekten i det som føltes som en hel evighet, før endelig en lang kvittering over elendigheten kom ut. Vekten hadde stanset på 137,5 kg! Her hadde jeg luffet rundt som en pingvin og innbillet meg selv at jeg kun hadde et par kilo for mye, hvor langt fra realitycheck’n hadde jeg vært? Jeg følte meg som en utryddningstruet Vågehval, like tung og faren for sykdommer og død var overhengende.
Til tross for den totale ydmykelse var det likevel en grei selverkjennelse å vite hvor både vekta og den fysiske formen lå. Her var det ikke bare trening som måtte til, men endring av hele livsstilen.
2 treningsøkter i uken lovet jeg meg selv at jeg skulle ha, alle treningsøkter over dette ble ren bonus. Frem til nå har jeg trent 5 dager i uken. Jeg investerte også i 10 personlig trener timer, noe som har hjulpet meg veldig for å komme i gang med endring av kostholdet, trening og ikke minst treningsgleden. Er noe jeg anbefaler andre som sliter med å komme i gang, det er verd hver krone.
I dag, 23. juni 2011, viser vekten 125,3 kg, dvs et vekttap på 12,2 kg. Musklaturen i armer og ben begynner å vise, og kondisjonen er blitt bedre. Ikke optimal, men likevel på rett vei.
Det er fremdeles en lang vei å gå mot min første milepæle som er 99 kg, og jeg skulle helst sett at jeg hadde en bryter jeg kunne vridd om og så var vekten 65 kg. Samtidig så er det på en måte fint at jeg må slite for å få av meg kiloene, det minner meg på at det var min egen feil at vekten ble så høy, og nå skal jeg betale prisen for å få kroppen og helsen tilbake. Dette er en fettkamp jeg ikke akter å tape! I mellomtiden skal jeg kose meg på tredemøllen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar